Om en fransk ridder og norsk parlamentarisk tradisjon

 Illustrasjon hentet fra boken "En Christianiensers Erindringer fra 1850- og 60-Aarene" av Nielsen, Yngvar og utgitt av Gyldendal (Kristiania, 1910).  Den gamle Storthingssal. Det forsamlede femtende ordentlige Storthing 1857.

Illustrasjon hentet fra boken "En Christianiensers Erindringer fra 1850- og 60-Aarene" av Nielsen, Yngvar og utgitt av Gyldendal (Kristiania, 1910). Den gamle Storthingssal. Det forsamlede femtende ordentlige Storthing 1857.

 Av: Kjetil Evjen, Institutt for sammenliknende politikk, UiB

Av: Kjetil Evjen, Institutt for sammenliknende politikk, UiB

I vår rystet striden rundt Sylvi Listhaugs Facebook-bruk det politiske Norge, og 15. mars 2018 vedtok Stortinget et daddelvedtak mot den da sittende justis- og beredskapsministeren. Et hva for noe? Hva har dadler med dette å gjøre? Kjetil Evjen har gravd i historien rundt dette pussige uttrykket. 

 Ridder Pierre Terrail Kilde: Wikimedia

Ridder Pierre Terrail
Kilde: Wikimedia

 I 1524 ble det utkjempet et slag ved elven Sesia i Nord-Italia. Dette er en hendelse som i seg selv ikke hadde all verdens påvirkning på historien. Det var et av mange i de såkalte italienske krigene hvor det tyske keiserriket og det franske kongedømmet kjempet om innflytelse i Italia. Disse krigene bølget frem og tilbake i over 60 år, før de stridene partene gav opp, og i løpet av disse lange årene ble det utkjempet mange legendariske slag. Akkurat slaget ved Sesia var relativt ubetydelig og var mer å regne som en trefning enn et regelrett slag. Like fullt døde det en ridder i dette slaget som (i hvert fall indirekte) kom til å påvirke norsk parlamentarisk tradisjon: Pierre Terrail, ridderen av Bayard.

 Vår uheldige ridder ble truffet av en kule i skulderen, og hans død symboliserte på mange måter at en æra var over. Pierre var en ridder av den gamle skolen og hadde kjempet lojalt for de franske kongene gjennom hele livet. Dette sto som en kontrast til datidens moderne form for krigføring: store europeiske leiesoldatkompanier som til stadighet skiftet side. Gjennom hele sitt voksne liv – og i enda større grad etter sin død – ble ridderen av Bayard holdt frem som et ideal og et symbol på en tid som var tapt. Han ble omtalt som en chevalier sans peur et sans reproche, «en ridder uten frykt og uten feil». Han hadde rett og slett ingen lyter eller mangler det var mulig å kritisere. Det var akkurat dette forholdet ved denne fordums ridder som kom til å bli viktig videre.  

 Historiene om den gode ridder Pierre Terrail spredte seg, og dannede mennesker i hele Europa ble kjent med fortellingen. I tysk oversettelse ble Pierre omtalt som en Ritter ohne Furcht und Tadel, og i Danmark ble han til Ridderen uden Frykt og Dadel. Nå nærmer vi oss, for det var via Danmark at historien om Pierre kom til Norge, og på tidlig 1800-tall ble en person som ikke hadde feil, eller som ikke kunne kritiseres, omtalt som nettopp «en Daddel».

 Nå er det vanskelig å si hvor ofte folk faktisk gikk rundt og refererte til hverandre som dadler, men det var akkurat det som skjedde en høstdag i 1814 – dette dramatiske året som hadde begynt med at en ambisiøs forsamling hadde samlet seg på Eidsvoll for å skrive en grunnlov og sikre Norges selvstendighet. Dette prosjektet fikk seg et alvorlig skudd for baugen da Karl Johan invaderte Norge sommeren samme år og tvang nordmennene til å gå i personalunion med Sverige, naturligvis med svensk konge. I november 1814 var derfor Stortinget samlet for aller første gang, og hovedoppgaven var å revidere Grunnloven og forberede det norske politiske systemet for en union med Sverige.

 Statsminister Severin Løvenskiold D. Arnesen del. E. Westerberg lith. Em. Bærentzen & Co. lith. Inst. /Nasjonalbiblioteket

Statsminister Severin Løvenskiold
D. Arnesen del. E. Westerberg lith. Em. Bærentzen & Co. lith. Inst. /Nasjonalbiblioteket

 Et av de viktigste spørsmålene handlet kanskje ikke overraskende om forholdet mellom Stortinget på den ene siden og kongen og hans råd på den andre. Her lå maktfordelingsprinsippet til grunn, og det skulle helst være vanntette skott mellom de to. Stortinget skulle vedta lover og budsjetter, mens kongen skulle styre landet ved hjelp av sine statsråder. Ansvaret for den utøvende makten lå hos kongen, og statsrådene hadde ikke selv noe personlig ansvar for den politikken de førte. Kongen kunne på sin side ikke lastes for de feilene han i teorien kunne komme til å gjøre. Det er i denne sammenhengen under revisjonen av grunnloven at den svært konservative eidsvollsmannen og senere statsministeren Severin Løvenskiold bemerker at «naar kongen var opphøiet over Daddel, og Statsraadet var fri for Ansvar blot ved at have anført sin Mening, havde Landet ingen Sikkerhed mot urigtig Fremgangsmaade af Regjeringen».

 Siden kongen er «opphøiet over Daddel», altså ikke kan ansvarliggjøres av Stortinget for eventuelle feil, vil all kritikk av både kongen og hans råd være meningsløse og uten formelle konsekvenser. Utover på 1800-tallet begynte Stortinget likevel å få større selvtillit og vedtok hyppigere kritikk mot regjering og konge. Disse vedtakene ble da omtalt som nettopp daddelvedtak. Daddelvedtakene hadde ingen praktisk betydning for hverken statsrådene eller kongen, men de hadde den effekten at de sørget for oppmerksomhet rundt politiske saker, og de ble gjerne kombinert med noen velplasserte kronikker i avisene. Fra 1830-årene og utover ble dette gjort jevnlig av stortingsflertallet, til store protester fra både statsråder og de mer kongelojale medlemmene på Stortinget.

 Med etableringen av parlamentarismen fra 1884 av forsvant daddelvedtaket ut av parlamentarisk praksis. Siden statsrådene nå var avhengig av støtte fra stortingsflertallet, var mistillitsforslag et mye mer effektivt virkemiddel for å hevde Stortingets makt overfor regjeringen. Daddelvedtakene hadde ikke lenger en funksjon, og alt lå egentlig til rette for at de skulle forbli et kuriøst innslag i tidlig norsk demokratisk historie. Fra 1884 og frem til etter andre verdenskrig var det ingen slike vedtak.

 Etter 1945 dukket de likevel opp igjen, men nå i en helt ny parlamentarisk sammenheng. I den tidlige etterkrigstiden var Arbeiderpartiet fullstendig dominerende på Stortinget, og med ett parti med absolutt flertall var rommet for å stille formelle mistillitsforslag ganske lite. Det var fullstendig uakseptabelt at et medlem av Arbeiderpartiet på Stortinget stemte for et mistillitsforslag rettet mot egen regjering, helt uavhengig av om man var enig eller uenig i den kritikken som ble reist. Så da det av og til dukket opp politiske skandaler, var det nødvendig å finne en metode hvor flertallet på Stortinget kunne rette prinsipiell kritikk mot en spesifikk statsråd eller hele regjeringen uten at dette fremtvang en regjeringskrise.

 Det ble derfor hensiktsmessig å hente opp den gamle tradisjonen om å gjennomføre formelle avstemninger i Stortinget med kritikk mot spesifikke statsråder. Selv medlemmer av regjeringspartiet kunne stemme for det, for det hadde ikke formelle konsekvenser. Daddelvedtaket fikk nå en ny vår. Et halvhjertet forsøk på å omtale det som kritikkvedtak slo aldri an, og både politikere og media brukte det gode gamle uttrykket.

 En av etterkrigstidens mest interessante slike vedtak ble utløst av dramatiske og uforutsette hendelser i helt andre deler av verden. I 1959 gjennomførte Fidel Castro en revolusjon på Cuba, og i kjølvannet av den hendelsen ble det avslørt at norske myndigheter hadde solgt våpen til kubanske myndigheter. Disse våpnene havnet nå i hendene til et revolusjonært kommunistisk regime. Dette utløste en stor skandale på Stortinget og sterk kritikk av regjeringen. Flertallet på Stortinget mente at regjeringen hadde gjort en dårlig vurdering da de hadde godkjent å eksportere våpen til det ustabile regimet på Cuba, og at de burde forstått at disse ville kunne bli brukt i en borgerkrig eller et kuppforsøk. Ekstra pinlig var det at noe av ammunisjonen som ble eksportert, ikke var produsert i Norge, men var blitt levert av USA i forbindelse med norsk medlemskap i NATO. Det ble satt frem et mistillitsforslag mot regjeringen i Stortinget, men det ble nedstemt av Arbeiderpartiets representanter. Etter litt frem og tilbake fremmet en representant fra Arbeiderpartiet senere den høsten et krav om at regjeringen måtte komme med flere opplysninger i saken. Dette ble oppfattet både som en mild kritikk av regjeringen og en innrømmelse av regjeringen om at man faktisk hadde gjort noe kritikkverdig. Den politiske krisen var nå blitt løst, og selv om begrepet ikke ble brukt der og da, har dette i ettertid blitt omtalt som et daddelvedtak nettopp fordi det ikke fikk noen reelle konsekvenser på kort sikt.

Daddelvedtaket er aldri blitt formalisert i noe regelverk. Det ble så smått vurdert i 2007, da selve parlamentarismen ble skrevet inn i grunnloven. Man kom da frem til at dette var en god tradisjon, men ikke av en slik karakter at den hadde noe plass i det formelle lovverket. Stortinget ble likevel oppfordret til å ta i bruk dette virkemiddelet for å rette formell kritikk mot aktuelle statsråder og – akkurat som på tidlig 1800-tall – få medienes oppmerksomhet.

Det ser derfor ut til at tradisjonen med daddelvedtak ikke bare er her for å bli, men også er tatt i bruk i økende grad på 2000-tallet. Dette har skjedd til tross for at det i dagens moderne Norge strengt tatt ikke er noen som kan regnes for å være hevet over daddel lenger.

 
 Hevet over daddel?  Faksimile: Facebook

Hevet over daddel?
Faksimile: Facebook

 

Kjetil Evjen har skrevet bøkene Land, makt og følelser (2014) og Reformasjonen (2017) sammen med Frank Aarebrot.